«Sykt? Krenket, sier du? Av et ord?
Jeg skjønner ikke hvordan folk får det til. Et ord er jo bare – lyd. Vibrasjon i lufta. Et par bokstaver som tilfeldigvis står i en viss rekkefølge. Det er nesten poetisk, egentlig, at mennesker har klart å gi slike små symboler så mye makt… Nei, egentlig er det tragikomisk.
Hør nå – jeg har blitt kalt det meste. Idiot, narsissist, manipulator, og verre ting enn som så. Jeg hørte det, og så tenkte jeg: “Ja vel? Det er jo bare lyder. De kan ikke drepe meg.”
Folk sier ord sårer. Det er bare fordi de lar dem gjøre det. De legger følelsene sine i andres hender som om de var skjøre glassfigurer. Et lite ord, og knas, der gikk selvbildet. Jeg nekter å leve sånn. Jeg bestemmer hva som treffer meg. Jeg bestemmer hva som betyr noe.
Ja, jeg vet, du tenker vel at jeg «mangler empati» eller «ikke forstår traumer». Psykologen min sier for øvrig det samme. Men kanskje hun bare ikke tåler ærlighet. Hvis en pasient sier at folk burde herde seg, så blir hun plutselig stille. Kanskje hun også ble «krenket», hvem vet. Jeg får aldri vite det – hun bare skriver i den lille boka si og nikker.
Men ærlig talt – hvis vi skal gå rundt og late som om ord er fysiske slag, hvordan skal noen da lære å reise seg igjen? Hvis du blir slått av et ord, så må du spørre deg selv hvem som slo – den andre, eller du selv som åpnet døra?
Jeg sier ikke at folk skal gå rundt og rope stygt til hverandre. Selvsagt ikke. Jeg bare sier: du kan ikke kreve at verden skal hviske fordi du er redd for lyd.
Jeg… jeg tror egentlig alt handler om kontroll. Jeg liker å ha kontroll, vet du. Om jeg bestemmer at ord ikke betyr noe, så har de ingen makt. Ikke over meg, ikke over noen. Og hvis jeg gjentar det nok ganger… kanskje jeg faktisk tror på det.
Ja, det er kanskje det. Ikke filosofi. Bare… forsvarsmekanisme. Men det virker, så hvem bryr seg?»